Det var aldri drømmen min å leve på uføretrygd.
Det eneste jeg ønsket, var å ha det bra – i kroppen, i sinnet, i livet mitt.
Å klare å stå i jobb. Være en del av samfunnet. Bidra.

Men kroppen min ville noe annet.
Etter tre prolaps i ryggen, fibromyalgi og et stadig mer presset nervesystem, ropte hele systemet mitt: Stopp.

Og jeg lyttet.
Men ikke før jeg hadde presset meg selv altfor lenge.
Inn og ut av sykemeldinger. Inn og ut av behandlinger.
Jeg prøvde alt:
Fysioterapi, psykomotorisk behandling, rosenterapi, naprapat, kiropraktor, healing, akupunktur, fotsoneterapi, gruppeterapi, massasje… Listen er lang.

Og så – til slutt – fikk jeg Bells parese.
En akutt nervepåvirkning som lammet den ene siden av ansiktet.
Samtidig kom det en dypere bølge av angst og depresjon.
Jeg følte at jeg gikk helt i kjelleren.

Jeg klarte ikke å gå på medisiner.
Det har jeg aldri klart.
Så jeg måtte finne min egen vei gjennom det.
Det var da jeg virkelig begynte å lytte – til kroppen, til følelsene, til meg selv.

Jeg startet med enkle øvelser.
Litt pust. Litt bevegelse. Bare det jeg klarte.

Det førte meg etter hvert til yoga, hatha yoga, yin yoga, Kundalini yoga og MediYoga.
For første gang følte jeg at det var noe som møtte hele meg – både kroppen, sinnet og det sårbare inni.

Ryggen min i dag?
Mye bedre.
Legene skjønte ikke at jeg var oppegående med så store prolaps.
Men vi vet jo: MR-bilder sier ikke alt. Det handler ikke bare om hvordan det ser ut – det handler om hvordan det kjennes. Og vi kjenner så forskjellig.

Så begynte jeg å åpne for å dele det som hjalp meg.
Jeg startet en liten yogabedrift.
Først med fysiske kurs – senere som en onlineportal.

Men parallelt med alt dette, gikk jeg gjennom en lang kamp med NAV.
Fra jeg ble sykemeldt i 2015 tok det fem år før jeg fikk innvilget 100 % uføretrygd.
I 2018 fikk jeg avslag, selv om legen min støttet meg fullt ut.
At jeg prøvde å undervise litt yoga på lavt nivå – bare noen få prosenter – ble brukt imot meg.

Jeg følte meg mistenkeliggjort. Som om jeg prøvde å lure systemet.
Men jeg visste jo selv at jeg gjorde det motsatte.
Jeg gjorde alt jeg kunne for å bidra – på de måtene jeg klarte.

Jeg kontaktet advokat.
To og et halvt år senere fikk jeg medhold i retten.
NAV måtte betale tilbake og dekke kostnader.

Det var ikke en seier.
Det var lettelse.
Å få være i fred.
Å kunne bruke kreftene mine på å leve – ikke forsvare meg.

I dag lever jeg fortsatt med utfordringer – fysisk, psykisk og emosjonelt – men jeg lever på en annen måte.
Jeg lytter. Jeg gir meg selv det jeg trenger.
Jeg gjør det jeg klarer – på en måte som gir meg noe tilbake.

Nå bor jeg i Korsfjord.
En stille, vakker plass hvor jeg får lov til å hente meg inn.
Jeg har hatt yogatimer hjemme i stua – og ønsker etter hvert å holde flere fysiske arrangement, retreats og timer her.

I år inviterer vi til Yoga på den internasjonale yogadagen for første gang i Korsfjord.
Vi åpner dørene for alle i bygda og bygdene rundt – og du er varmt velkommen. Klikk her om du er i nærheten: Informasjon om den internasjonale yogadagen.
Vi skal dele yoga, puste sammen, og for de som er nysgjerrige, blir det en introduksjon til eteriske oljer – og kanskje noen små overraskelser også.

💛 Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette –
hvis du er på leting etter pust, ro, styrke, bevegelse og kontakt –
så vet du at du ikke er alene.
Og du er velkommen inn i det rommet jeg har laget, og du kan starte med bare 10 minutter om dagen. Finn ut mer her: Hjerterommet

For vi trenger ikke alltid begynne på nytt.
Vi kan begynne her og nå, der vi er.

Kjærlighet fra Hanne