Refleksjoner fra Korfu om livsreisen, kroppen og alt vi bærer på

Jeg er tilbake på Korfu.
Men denne gangen kjennes det annerledes.
For jeg er en annen.

Det er det som skjer når vi vokser – vi ser de samme stedene med nye øyne, kjenner de samme lydene og luktene på en annen måte. Og vi møter livet fra et nytt sted i oss selv.

Vi mennesker vokser hele tiden. Noen ganger mer merkbart, andre ganger i det stille.
Men det som er blitt så tydelig for meg den siste tiden, er hvor viktig det er å la oss selv vokse. Å tillate den utviklingen som skjer, og møte den med kjærlighet og nysgjerrighet.

Jeg har vokst mye de siste årene.
Tidligere levde jeg mye ut fra skyld, skam og tunge følelser – de som setter seg i kroppen og blir der når vi ikke tør å møte dem. Jeg har båret mye, og det har kostet. Men jeg har også lært noe dyrebart: at det ikke handler om å “bli ferdig”, men å være villig til å møte seg selv – igjen og igjen.

Her på Korfu, midt i varmen og lyset, ga jeg meg selv en liten pause i dag. Jeg la meg ned for å hvile, lytte innover, nullstille. Og i denne avspenningen kom det en innsikt:
Det som skjer i kroppen min nå, er en reorganisering.

Det var som om noe falt på plass.
Alle de tunge tankene jeg har tenkt om meg selv, alle følelsene jeg har holdt inne – det bryter oss faktisk ned. Ikke bare mentalt, men fysisk. Kropp og sinn er ikke to adskilte ting.
De henger sammen, vevd inn i hverandre.

Når vi går rundt med destruktive tanker, så påvirker det hele systemet vårt. Og små traumer – ja, til og med de som virker “ubetydelige” – setter seg i kroppen. Hvis de ikke får komme til overflaten, hvis vi ikke jobber med å endre tankemønstrene våre, så blir det til spenninger og smerte og stagnasjon.

Men når vi begynner å nære oss selv med nye tanker… Når vi begynner å snu det gamle, litt etter litt… Når vi åpner opp for det som er sant og godt og helende – da begynner det å skje noe.
Da vokser vi.

Og det er dette jeg kjenner akkurat nå.
En ny fase. En ny dybde.
Og en ny takknemlighet for å ha turt å gå veien.

Det betyr ikke at alle må gjøre det samme som meg. Vi har alle vår unike livsreise.
Din vei ser kanskje annerledes ut enn min – men det betyr ikke at den er mindre verdifull.
Det viktigste er at vi tillater oss selv å vokse – at vi ikke blir stående fast, men gir oss selv rom for bevegelse og transformasjon.

Så dette er min påminnelse i dag, både til deg og til meg:
Du trenger ikke ha alle svarene. Du trenger ikke være “ferdig”. Men du kan velge å vokse.
Du kan velge å gi deg selv bedre tanker. Du kan velge å lytte innover, og støtte kroppen din med omsorg – ikke fordømmelse.

Og du kan vite: det er aldri for sent å begynne.
Aldri for sent å gi deg selv lov til å blomstre.

Med kjærlighet fra Korfu,
Hanne